Quilting som terapi

For mer enn 1 år siden fikk jeg vite at en venn i Norge hadde fått påvist kreft. Hun hadde operasjon og cellegift forran seg. Jeg ble ganske satt ut for det er en skremmende diagnose - for den det gjelder og for familien. Jeg hadde hatt brystkreft i tidlig stadium selv, og så på dette som mye verre. Selvfølgelig skulle hun bli bra. Men for et herk å måtte bruke all sin tid og energi på kreft-behandling i lang tid framover.
Jeg ville så gjerne bidra med noe, og tenkte at det minste jeg kunne gjøre var å sy et teppe til familien. Men tenkte over hva jeg selv ville likt i en sånn situasjon, og det var å kunne se fram til å ta med familien på en super fantastisk ferietur, når hele kreft-styret var over. Så jeg utvidet planen til å sy et kjempefint teppe som jeg kunne lodde ut til familien, og til alle i deres famile og venner, og jeg så for meg store beløp i loddsalg. Jeg tenkte og tenkte og sydde og sydde.

Utgangspunktet var ruter på 1 3/4 inch. Brukte lyse og mørke rester. Sydde rad for rad. Syntes det trengte noen hjerter, og tegnet og sydde videre. Og jeg tenkte på dem og sydde. Teppet ble større og større.
Underveis fant jeg ut at jeg måtte jo få lov av dem til å sette i gang dette familie/venne-lotteriet. De takket for omtanken, men avslo høflig. De kunne ikke ta i mot noe sånt, og de følte de var kommet i gode hender på sykehuset, og at de klarte seg etter forholdene bra. Jeg satt igjen litt tom, men med et stort lappverk. Jeg innså at det var mye min egen fortvileles og sorg som var sydd inn i det. Og måtte bare avslutte, før det tok helt overhånd. Fikk til en slags avslutning med bare mørke ruter rundt kanten. Det ble 250 x 185 cm.

Jeg viste teppet til de rundt meg, og de syntes det var helt fantastisk. Jeg telte opp, og det var 4910 biter i det. Hver bit var kuttet individuelt, og sydd sammen en og en og to og to osv. Quilt-toppen ble lagt bort i påvente av at jeg skulle bli veldig flink til å quilte på miss Gammill. Jeg så fram til å kunne avslutte med et skikkelig mesterverk. Men det har ligget helt til nå, og for å få det ferdig har jeg meldt det på til den lokale quilteutstillinga i begynneIlsen av april. Jeg har brukt de siste dagene på quilting. Jeg prøvde å gjøre meg flid. Jeg byttet farge på quiltetråden flere ganger, men må innrømme at mesterverket ble det ikke noe av.  Men et ganske bra sengeteppe blir det. Dette blir mitt teppe. Kan aldri sette en pris på det. Det er verdt mest for meg. Og jeg kan fortelle at det ser ut til å gå bra med den kreftrammede familien i Norge. Og jeg sydde et lite og enkelt fang-teppe som de fikk som overraskelse i posten for ett år siden. 

Til utstillilngen har jeg kalt teppet for "My Therapy". For når man blir "upset" for et eller annet er det kjekt å bare fordype seg i stoffbiter og farger. Og la tankene vandre på egen hånd. Tror det er god terapi. Kanskje jeg har sydd av meg noe grums. Og nå er det 7 år siden jeg fikk diagnosen og ble operert. Og 6 1/2 år siden jeg var ferdig med strålebehandling og erklært kreftfri! Så kan jeg jo velge å sørge over at jeg ble utpekt til å få kreft, eller feire at jeg ble kvitt det.
Jeg føler meg heldig som har oppdaget gleden ved å lage noe, og nå er det quilting som gjelder. Har veldig mye på gang!