Minne fra 1966

Jeg har sittet og sydd sammen mange, mange striper i gråfarger. Da har det seg sånn at tankene flyr. Og plutselig er jeg over i begynnelsen. Hvorfor syr jeg?
Jeg har et godt og sterkt minne fra blokka vår på Wilhelmsmyr, Heimdal, sør for Trondheim. Mange unger som er hjemme hele dagen. Med mammaer som også er hjemme hele dagen, uten bil. Mamma er veldig opptatt, for det er mye å gjøre med klesvask og matlaging og to yngre småbrødre.
Men det var en god formiddagspause for alle sammen. Da ble gjerne kaffekoppen og mat tatt med ut i garasjeveggen, der sola varmet godt tidlig på våren og sent på høsten. Jeg husker ikke årstida, men jeg husker vi var ute uten for mye klær på. Jeg var 5/6 år.
Vi var flere unger som hadde fått vårt første strameibilde for å brodere. Det var en seilbåt, med mye himmel. Mamma begynte for meg oppe i himmelen, med lyseblåd tråd, så jeg lærte å sy halve korssting. De skulle helst gå samme veien, og det var litt kjedelig i starten. Jeg lærte å hoppe over der seilet var. Når tråden ble for kort, løp vi bort til en mamma som festet og startet en ny tråd. Og det var veldig stas å få opprykk til en ny farge, og litt vanskeligere partier. Jeg husker dette veldig godt. Vi satt på rekke og rad på kantstenene til gårdsplassen forran blokka. Og mammaene satt på kjøkkenstoler forran garasjeportene. De fleste hadde strikketøy. Vi var i hvertfall 4 stk som broderte. Og minst én gutt.
Jeg vet at seilbåten ble ferdig. Og jeg fikk et litt større bilde med en katt på, og flere og mindre fargepartier. Katta ble også ferdig, og det før vi flyttet fra Heimdal, sommeren 1967.
Jeg husker også veldig godt  at jeg var oppe hos bestevenninne Ruth (hun bodde i oppgang A, i 3. etg). Hun hadde besøk av tante eller bestemor, som viste oss en ny sygreie. Det var stramei med oppmerkede store ruter, med 10 små ruter inni. Og vi sydde på kryss og tvers i et spesielt mønster rundt kanten på den store ruta, så det ble helt fullt med ulltråd i hele ruta. Resultatet ble et fint tvistet mønster. Det var så stas, og man måtte gjøre det helt riktig, i riktig rekkefølge for at mønsteret skulle bli riktig til slutt. Jeg husker ikke om dette ble til noe, men jeg fyllte ut mange ruter, med en ferskengulorange farge. Jeg tror mamma etter hvert monterte ei lita avlang pute...
I oppgang C (Vi bodde i B) bodde det noen med yngre unger. Og jeg tror mamaen var barnehagetante (det het det den gangen).Hun kunne mange ting som unger kunne lage. Én gang ble jeg med inn til henne og hun viste meg hvordan brette et hus av papir. Jeg syntes det var så fantastisk. Jeg brettet mange hus. Og gjorde det i mange år etterpå. Glemmer det aldri.
I denne tiden prøvde jeg meg også på strikking. Jeg fikk et rødt garnnøste med tykt garn. Mamma la opp noen masker, og strikket de første omgangene rett, fram og til bake i rillestrikk. Jeg skulle prøve å fortsette. La pinnene i kryss, og la tråden over osv.. Men dette var vanskelig. Jeg skjønte at jeg bare flyttet maskene fra en pinne til den andre, og det ble det jo ikke noe resultat av. Men her kom pappa og viste at han hadde lært å strikke rettmasker! Han hvilte alltid middag på divanen, og da strikket han et par omganger for meg, og så kunne jeg flytte maskene litt fram og tilbake. Dette gjentok seg og arbeidet vokste litt på denne måten. Men jeg vet at det aldri ble noe rødt skjerf på meg. Og jeg lærte ikke å strikke på ordentlig før etter jeg begynte på skolen. Men strikketøyet ble felt av, lagt dobbelt, og to sider sydd sammen. Det ble til ei lue til Anne-dokka.