En oktoberdag

En oktoberdag

Jeg står på et overfylt busstopp og venter. Glad for at jeg rakk å gå fra jobben litt tidligere, og for at jeg rakk bussen, småløp opp bakkene, og var heldig for bussjåføren så meg og ventet. Nå må jeg bytte buss, og blir litt irritert for at det tar tid før den kommer. Da kommer det en ny, blank og rød minibuss og bråstopper. Det er mannen min, som overrasket ser at jeg står der. Og jeg blir så glad for å slippe en busstur til. Han foreslår å kjøre meg hjem først, så kan jeg få i gang middagen, til han kommer hjem med ungene. Good deal!

På trappa vår til rekkehuset, blir jeg møtt av kattungen vi fikk i sommer. Han blir så glad for å se meg, men jeg har ikke tid til kos nå, må få i gang middagen, og det litt kvikt. Men lillepus maler og snor seg glad rund bena mine.

Seiblokka i kjøleskapet er ikke tint, slik jeg planla da jeg tok den ut av fryseren i dag tidlig. Feilberegning! Den er ikke halvtint en gang. Hadde tenkt å steke seifiléer, men må slåss med blokka for å få filéene løs. Velger å bruke varmvannet i springen, det er nok ikke helt riktig, men nå haster det. Det blir en del små fiskebiter i vasken, de får lillepus! Potetvannet fosskoker og fisken kommer seg etter hvert opp i panna, melet og krydret.

Da går ytterdøra opp, og inn stormer tredjeklassingen. ”Mammma, Mamma, se hva jeg skrev på skolen i dag. Frøken sa det var en fin historie. Vil du lese.” Hun setter seg for enden av det bittelille kjøkkenbordet, og åpner skolesekken. Så kommer førsteklassingen inn. Mamma, Mamma, jeg fikk ei ny bok i dag. See! Den trenger bokbind, nåå!” Så kommer lillesnupp på 2. ”Mammmaaaa!” Hun klenger seg godt rund knærne mine. Fisken i panna skriker om å bli snudd. Katta mjauer om mer fisk. Pappan stikker hodet inn og ser at det er fullt på kjøkkenet.

Det sparker til i magen. Og jeg tenker at snart, når lillegutt kommer, da skal jeg ikke jobbe mer. Da skal jeg ha masse tid til å ta meg av alle sammen – og meg selv – og pappan. Da skal middagen alltid være klar, i god tid, og alle skal få min oppmerksomhet, i tur og orden.



Kjøkkenet sommeren før.



Dette var en oktoberdag for 19 år siden. Det er en hel evighet. Mange opp- og nedturer. Mange forandringer i livssituasjon. Husbygging, og litt jobbing, utenlandsopphold, og mye mer. I dag er kjøkkenet kjempestort, til og med veldig høyt under taket. Ingen som roper på mamma.

Jeg tenker på alle andre der ute, som enten trenger flere hender med et stort hjerte, eller som har Tid til overs. Be om hjelp, tilby hjelp. Tiden er så skeivt fordelt mellom oss. Dette minnet er spikret fast. Jeg var så rik og heldig, men akk så utilstrekkelig. Og alt ble ikke som jeg tenkte. ”Men sånn er det med den saken.” Lev nå! Ha det fint! Kos! Og en fortsatt god oktoberdag til alle sammen i 2012.