onsdag 29. februar 2012

Bestemor på Ås.

Jeg har begynt å tenke mer tilbake, på minner som stadig kommer, og fikk lyst til å skrive ned  noen. Kanskje det er tegn på at jeg blir gammel. Samme det, jeg er i hvertfall redd for at minnene skal bli borte... Så nå har jeg funnet en måte å skrive på. Blogging setter teksten i system, og jeg kan kanskje få alt trykket i ei bok det kan bli kjekt å lese i på mine gamle dager, som er veldig langt unna, enda.

Bestemor Helga viser fram et et av sine mange tepper. Litt beskjeden og litt stolt.
Dette skal handle om Bestemor på ÅS. Hun het så fordi hun bodde på Ås, og ikke skulle forveksles med Bestemor på Kvål. Bestemor på Ås bodde veldig langt unna Trondheim, og jeg som var første barnebarnet hennes - og jente, (hun hadde tre sønner) var mye hos henne. Jeg var der i lengre perioder om gangen, før jeg begynte på skolen, og flere uker hver sommer etter det.
Jeg husker at jeg var så tolmodig, og likte alt hun foreslo av puslerier. Hun lærte meg å hekle. Jeg heklet luftmasker, fastmasker, staver... Og det er helt sant! Før jeg fylte 7 år. For det var før de flyttet fra huset og til blokka på Ås.
Da jeg var 8 fikk jeg være med henne i brodeributikken. Hun kjøpte et ekte broderi - i pakke med stoff, garn og nål. Jeg husker den herlige følelsen av å dra hjem til henne (bestefar var alltid borte, han passet geiter på fjellet hele sommeren), åpne broderipakken, tråkle kryss midt på stoffet, og starte på en liten brikke. det var tykt garn, grovt stoff, og følgelig ble jeg ferdig! Ganske fort. Og bestemor dro meg med og kjøpte en ny pakke, med det samme mønstert, bare enda større duk. Det var ikke like artig. Jeg vet at jeg syntes dette var litt for store sting, og litt for lettvint.... Og hele greia kostet litt for mye penger. Men bestemor var så stolt av meg. Og skrøt og sa jeg skulle bli håndarbeidslærer når jeg ble stor. Disse to brikkene ble med meg hjem, og også med på flyttelassene ut . De ble kastet ved siste flytting. De ble aldri brukt. Mor syntes det var alt for råflott å spandere på meg de broderipakkene. Og hun hadde mye mer sansen for smånette ting. Det har jeg foresten arvet, uvisst av hvilken grunn. Gener eller miljø?
På Ås bodde også tante Grethe. Ei ny og ung inngiftet tante. Bestemor ba henne om å kjøpe materialer til et fint broderi som kunne passe meg. Det ble rosa lin, med hvit og rosa lintråd. Jeg lærte austmannarenning, og noen stjernesting og enda mer. Dette var ekte kvalitet. Men kanskje litt kjedelig. Jeg kom hjem etter ferien, med nesten ferdig liten løper. Og dette likte mor. Jeg sydde den ferdig hjemme, og hun hjalp meg å montere den med skikkelige dukhjørner.
Sommeren jeg fylte 9 år fikk jeg fly alene til Oslo. Bestemor og hennes søster Olava møtte meg på Fornebu. Vi tok toget til Ås. Og jeg hadde mange uker alene med bestemor. Jeg skjønner at jeg måtte være litt sær. For jeg likte virkelig å være alene sammen med henne! Jeg fikk låne sykkel av tante, og så var vi mobile, og syklet turer. Men det viktigste var at jeg fikk være med bestemor i veven.
Hun hadde en vevstol som tok nesten hele det ekstra soverommet. Det sto en divan der i tillegg, og den sov hun på. Jeg fikk sove i den deilige dobbeltsenga. Bestemor vevde åklær med rutemønster. Tor det heter helsmett. Hun hadde en lang vevkrakk, der det var plass til meg ved siden av henne. Hun var foresten bitte lita. Tor jeg var like høy som henne da jeg var 9. Gjett om hun var stolt av det! Jeg fikk lære å smette garntustene i riktig mønster. Og jeg fikk lov å nøste opp garntuster med garn fra de store hespene som ble lagt på hespetreet. Vet at jeg hadde problemer med å få garntustene store nok, for fingrene mine var ikke så store som hennes. Men de ble godkjent etter litt trening.
Hun avsluttet et stort teppe, og foreslo at vi sammen kunne veve et litt mindre teppe som skulle være mitt! JA. Kjempegjerne. Hun så i mønsterbøker og fant en rutebord, som kunne gjentaes, og bli til et teppe. Tegnet på rutepapir, og fargela. Hun hadde fargeblyanter, selv om hun var voksen, og hun brukte dem selv! Vi valgte brun, orange og hvit. Har egentlig aldri likt fargene senere, men jeg måtte ha vært enig da.
Vi startet opp. Den første lille borden var veldig tidkrevende, for det var så mange små ruter og veldig mange garntuster. Husker det ble litt kjedelig. Men bestemor visste å jukse, for før jeg voknet en morgen, så var den borden ferdig, gitt! Vi kunne starte med det egentlige mønsteret, som var litt mer variert, og hadde større partier. Vi satt ved siden av hverandre, jeg til venstre. Jeg vevde ca 1/3 av bredden, og hun resten. Så slo vi med bommen - hardt to ganger. Dettte var ganske monotont. Radioen sto på, og vi pratet. Det ble vel litt som å sitte ved siden av hverandre i bil. Jeg koste meg!
Det var så artig hver gang ei rad med ruter var ferdig, og vi kunne se på mønsteret og starte opp ei ny rad. Noen tuster ble avsluttet, og noen kunne fortsette, og det kom inn nye.... Vi vevde i timer hver dag. Og jeg gikk aldri frivillig fra. Men hun insisterte på at vi måtte ut å sykle en tur hver dag. Og hun ville også gjerne at jeg skulle ut og leke med ungene som bodde i blokka, men jeg var ikke interessert i det... Var for gammel - 9 år! Hver tidlige morgen satt hun i veven når jeg voknet. Gamle damer trenger ikke mye søvn. Jeg var ikke helt sikker på om jeg likte det. For det ble juks. Men teppet ble ferdig før jeg skulle reise hjem. Det kunne jo ikke klippes ned før hele renninga var vevd opp. Så hun lovet å montere det og feste trådene. Jeg lærte senere at det var en kjempejobb.
I løpet av vinteren dukket det opp et helt ferdig teppe med kanten øverst sydd ned, og løpegang for beslag, og frynser nederst. Onkel Jon ble engasjert, han laget smijernsbeslag som passet perfekt! Jeg har elsket dette teppet. Det var med meg fra jeg flyttet ut første gang, og alltid vært oppe. Liker fremdeles ikke fargene, men er vant til at det skal være på veggen.

1 kommentar: