Sist jeg bodde her tok det år før jeg skjønte hva retreat var. Nå ser jeg at ordet brukes i Norge også. For det har nok noe med treat, belønning/noe godt/bra å gjøre. Her snakker vi bare om Quilting Retreats selvfølgelilg. Jeg har vært på flere i ulike sammenhenger. Den siste var arrangert av vår Quilting Bee. Det passet ikke for alle å delta, så det ble 9 fra oss og 5 utenfra.
14 quiltedamer samlet med masse sysaker fra fredag kl 1300 til søndag kl 1400. Det ble ikke mye frisk luft, selv om vi var i Galveston. Hadde ikke tid. Måtte bare få sydd ferdig...
Vi bodde i et nyoppusset gammelt hus med store soverom og flere bad. Og eieren laget deilig mat på det nye store kjøkkenet, og ringte i bjella hver gang det var tid for oss å løsrive oss og gå til dekket bord!
http://galvestonsredvictorian.com/
Mange brukte tida si til å sy ferdig UFO-er. Og noen (meg) jobbet hardt og hvileløst på ett prosjekt:
Dette er resultatet av et Kitt fra Cynthia England. La ved telefonen for å vise størrelsen! Resultatet ble fint, men hjelp for en jobb! Ble ferdig lørdag kl 2200! Og jeg startet fredag kl 1500. Og det var ikke så mange timer jeg sov. (to snorkedamer på rommet). Skal jo sette på ei stor ramme, men likevell. Mye jobb og lite resultat, og jeg tor ikke jeg går løs på yndlingsbildet i 1,5 x 2 meter....
Her er bilder fra hva de andre stolt kunne vise fram. Mange gode ideer for nye prosjekter:
 |
| Kjempefint. Dette skal jeg prøve! |
Dette hadde Donna kuttet biter til på forhånd. En samling av rosa stoffer, og svart og hvit som striper rundt. Hun skulle sy et teppe til seg selv, som hun skulle bruke når hun var på retreats. Hun satt rett overfor meg, og jeg kjente ikke henne fra før. Jeg hadde fått tildelt henne som min seacret sister. Det betydde at jeg skulle gi henne en gave, uten at hun så hvem den kom fra. En annen hadde fått meg, osv. I løpet av helga var det mange som fikk gaver, til stor jubel. Jeg hadde litt problemer med å finne på noe, til ei som jeg ikke kjente. Men jeg kjøpte en sprettekniv, med pinsett i enden. Synes selv den er et kjekt verktøy. Jeg ville pakke den inn i en fatquarter, og legge den i en gavepose jeg tidligere hadde fått fra noen andre. Først valgte jeg et lilla stoff som innpakning, men så var posen svart med hvite prikker, så jeg byttet til et hvitt stoff med svart mønster. Og jeg så jo at det var midt i blinken for Donna som jobbet med disse stoffene. Utover lørdagen begynte hun å innse at hun hadde for lite sort og hvitt, og telte og telte, og uffet og akket seg. Jeg visste jo at hun skulle få en fatquarter av meg, men den måtte hun få uten at hun så hvem som var giveren. Så jeg ventet veldig på en anledning til å gi henne den. Sjangsen bød seg ikke før under middagen lørdags kveld. og hun så den ikke før sent, og da ble det gledesutbrudd. Jeg tenkte mye på hvordan sjebnen er. For hvordan i huleste skulle det klaffe at jeg valgte DET stoffet til akkurat henne? som jeg aldri hadde møtt før, og ikke ante hva likte. "Mitt" stoff er det hvite med sort trykk helt øvert til høyre.
Det er utrolig kjekt med sånn retreat. Blir kjent med nye folk, og ikke minst får se veldig mye forskjellig som de jobber med. Mye skravling og latter. Den mest vellykkede secret-sister-gaven var en kalender med bilder av quilter, det er ikke så originalt, men på eller under hver quilt var det en mann av ymse fasong, og i hånda holdt han en burrito. Kalenderen het noe med quilts and burritos. Mennene var avbildet i bar overkropp og det er dristig nok, men desembermannen hadde ikke bukser på, bare noe som dekket midten. Og da hylte damene over seg, ja han var kjekk også... Så var spørsmålet, hvem hadde kjøpt denne kalenderen. Det var stor spenning rundt brunsj-bordet på søndag da vi skulle gjette hvem det var. Det var Donne, ikke min venn, men hun som holder det store batick-teppet med sirkler på. Henne kjenner jeg litt fra før, og det var ingen som kunne tro det var henne. Men så måtte hun innrømme at hun aldri hadde sett bildene i kalenderen før, og at den var bestilt online.
Dette er Pamela. Hun fortjener egen omtale. Hun er hardt rammet av Parkinson, og det er et under at hun kan sy. Men sy har hun alltid gjort, og det er i quiltemiljøet hun har gode venner, og derfor fortsetter hun, så godt hun kan. Men det blir mer bruk for sprettekniven enn noe annet. Lørdag fant hun litt avveksling i å hekle. Jakci var hjelpsom og la opp en sirkel for henne, så hun kunne fortsette. Det var nok enklere å kontrollere heklenåla, og i løpet av kvelden kunne hun avslutte denne smarte hatten. Den har til og med en blomst på siden. Søndag morgen stilte hun i hatt til nattkjolen. For henne er det faktisk ikke så rart å stille med hatt, for det bruker hun når det er en bad-hair-day. Til uka skal hun til utredning og kanskje få hjerne-operasjon som kan stoppe de store skjelvingene hennes. Krysser fingrene for henne og håper hun kan få litt pause fra sykdommen.
Jeg brukte vannløselig lim til å feste sirklene på stripeblokka. "Glue Baste-It fra Roxanne". Det er kjempefint, og blir borte i kaldt vann. men sitter godt, og tørker fort. Det er som navnet sier, til bruk i stedet for tråkling. 
Jeg valgte å sy sirklene med en litt tykkere (nr40) quiltetråd som skifter farge. Vanskelig å velge farge når stoffene varierer så mye. Jeg vil vise start og slutt på sømmen. Det var noe jeg lærte på kurs hos Sue Nickels. Det er viktig å bruke en fot med åpen tå. Jeg skrur nåla på plass akkkurat i starten av den underste sirkelen. Med stabilisering under går det ganske lett å snu stoffet så sirkelen blir ganske jevn, men ofte må jeg stoppe og løfte på foten så jeg får snudd litt på stoffet. Jeg savner veldig min gamle Pfaff som kunne løfte litt på foten hver gang jeg stoppet. Det var kjempefint i samarbeid med nålen-ned-instilling. På 
Janome må jeg bruke kneløft. Blir vant til det også, men det går litt i ball noen ganger så jeg løfter foten mens den enda syr... med dårlig resultat. Jeg fester IKKE tråden. Avslutter med et lite mellomrom og litt lange trådender. Når man starter er det viktig å ha kontroll på trådene, så de ikke er for korte og baller seg borti når man syr. 
Her er nåler jeg kjøpte av Sue Nickols. Selv-tredbar eller noe sånt, på norsk. Ikke helt sant, for det tar litt trening å få tråden på plass i sporet på toppen, men det sparer masse tid. 
Jeg smetter begge overtrådene på plass i nåla, og stikker de ned midt mellom start og slutt. Da bli start og slutt ganske usnynlig. Men ikke helt her som jeg bruker tråd som skifter farge. 
Jeg tar de to undertrådene og knytter dem sammen med de to overtrådene. Når bakgrunnsstoffet er mørkt, kan jeg bare kutte trådene med litt lengde. Med hvit bakgrunn vill de synes i gjennom stoffet, da kan jeg feste dem under applikasjonen. 
Jeg bruket en stabilisator som er beregnet på bruk ved brodering på broderimaskiner. Ble anbefalt å bruke den også på applikering. Jeg brukte stinglengde 3, for at tråden skulle vises og være litt dekorativ, men da ble det litt verre å rive bort underlaget. Må være litt forsiktig ved start og slutt av sømmen, fordi trådene ikke er festet. Det blir de etter at underlaget er fjernet. Sydde også noen uten underlag, men da gikk det mye seinere, fordi jeg måtte stoppe og snu så ofte. Med underlag kunne jeg dreie mer på sytøyet, og fikk en jevnere søm. 
Dette hadde Donna kuttet biter til på forhånd. En samling av rosa stoffer, og svart og hvit som striper rundt. Hun skulle sy et teppe til seg selv, som hun skulle bruke når hun var på retreats. Hun satt rett overfor meg, og jeg kjente ikke henne fra før. Jeg hadde fått tildelt henne som min seacret sister. Det betydde at jeg skulle gi henne en gave, uten at hun så hvem den kom fra. En annen hadde fått meg, osv. I løpet av helga var det mange som fikk gaver, til stor jubel. Jeg hadde litt problemer med å finne på noe, til ei som jeg ikke kjente. Men jeg kjøpte en sprettekniv, med pinsett i enden. Synes selv den er et kjekt verktøy. Jeg ville pakke den inn i en fatquarter, og legge den i en gavepose jeg tidligere hadde fått fra noen andre. Først valgte jeg et lilla stoff som innpakning, men så var posen svart med hvite prikker, så jeg byttet til et hvitt stoff med svart mønster. Og jeg så jo at det var midt i blinken for Donna som jobbet med disse stoffene. Utover lørdagen begynte hun å innse at hun hadde for lite sort og hvitt, og telte og telte, og uffet og akket seg. Jeg visste jo at hun skulle få en fatquarter av meg, men den måtte hun få uten at hun så hvem som var giveren. Så jeg ventet veldig på en anledning til å gi henne den. Sjangsen bød seg ikke før under middagen lørdags kveld. og hun så den ikke før sent, og da ble det gledesutbrudd. Jeg tenkte mye på hvordan sjebnen er. For hvordan i huleste skulle det klaffe at jeg valgte DET stoffet til akkurat henne? som jeg aldri hadde møtt før, og ikke ante hva likte. "Mitt" stoff er det hvite med sort trykk helt øvert til høyre.
Dette er Pamela. Hun fortjener egen omtale. Hun er hardt rammet av Parkinson, og det er et under at hun kan sy. Men sy har hun alltid gjort, og det er i quiltemiljøet hun har gode venner, og derfor fortsetter hun, så godt hun kan. Men det blir mer bruk for sprettekniven enn noe annet. Lørdag fant hun litt avveksling i å hekle. Jakci var hjelpsom og la opp en sirkel for henne, så hun kunne fortsette. Det var nok enklere å kontrollere heklenåla, og i løpet av kvelden kunne hun avslutte denne smarte hatten. Den har til og med en blomst på siden. Søndag morgen stilte hun i hatt til nattkjolen. For henne er det faktisk ikke så rart å stille med hatt, for det bruker hun når det er en bad-hair-day. Til uka skal hun til utredning og kanskje få hjerne-operasjon som kan stoppe de store skjelvingene hennes. Krysser fingrene for henne og håper hun kan få litt pause fra sykdommen. 
Så brukte jeg stoffet med store blomster. Nå er det de tre blokkene øverst til venstre som skiller seg ut. Men det er på en grei måte, synes jeg. Litt lysere enn de andre, men med store runde mønstre. Det er stoffet med grønnsaker.
